Det internasjonale Ecclesiology & Ethnography (E&E)-nettverket består av forskere fra ulike disipliner, men med en interesse for empirisk forskning på teologi, kirke og kirkelig praksis. I et par antologier, Ward (red.) og Scharen (red.), som kom i 2012 argumenteres det for viktigheten av å forholde seg til ”the concrete church,” som Nicholas Healy uttrykker det, eller ”den virkelige kirke”, med Harald Hegstads ord. Dermed blir det delvis idealistiske kirkesynet til for eksempel Stanley Hauerwas (en ikke helt ukjent figur her på bloggen) delvis problematisert fordi det ikke tar hensyn til den komplekse empiriske virkelighet som vi må forholde oss til. Forskerne i E&E-nettverket har et ønske om å tjene kirka med sin forskning, og argumenterer for at det er viktig å søke å bedre forstå kirka slik vi empirisk erfarer den. Jeg deler i høyeste grad dette anliggendet. Arbeidet med min egen doktoravhandling – en empirisk studie av norske menighetspresters spiritualitet – bidro til å fordype og nyansere min forståelse både av spiritualitet mer generelt og pastoral spiritualitet spesielt. Jeg tror vi som teologer har mye å lære av å forske empirisk. Og samtidig består dette nettverket i overveiende grad av teologer som både har teologiske interesser, deltar i teologiske samtaler og bringer teologiske perspektiver inn i det empiriske forskningsfeltet. Det synes jeg er spennende og viktig.
Det kan imidlertid oppstå spenninger mellom en teologisk og samfunnsvitenskapelig (samhällsvetenskaplig) forståelse av empirisk forskning på kirkelig praksis. Av den grunn diskuteres ofte normativitet og epistemologi; både teologisk og forskningsmessig i dette nettverket. Årets Durhamkonferanse ble også avsluttet med et panel ledet av Paul Fiddes om nettopp dette temaet der teologene Pete Ward, Clare Watkins, etikeren Robert Song, sosiologen Matthew Guest og jeg selv (som er teolog) deltok i panelet. Watkins var opptatt av å ikke skille så sterkt mellom det samfunnsvitenskapelige og teologiske. Hun mener at vi som teologer kan bruke alle de redskaper som er tilgjengelige for oss. Guest snakket om å skjelne mellom ulike publikum og lesere. Til samfunnsvitere er det ikke så enkelt å snakke om Den hellige Ånds normativitet som noen ellers ville hevde. Mens de mer etablerte forskerne har større frimodighet på å hevde teologiens fortrinn fremfor samfunnsvitenskapene, er det mer kronglete for Ph.D-studenter som må forholde seg til samfunnsvitere i doktorgradskomitèene. Selv tenker jeg at vi som teologer som forsker på kirkelig praksis må gjøre et ordentlig samfunnsvitenskapelig (samhällsvetenskaplig) håndverk, at vi må være transparente i forhold til de metodiske og epistemologiske valg vi tar og at selvrefleksivitet dermed blir viktig. Leseren skal kunne følge våre valg. Videre opplever jeg at Clare Watkins, Helen Cameron og deres kolleger har et godt poeng i sin måte å forstå det teologiske i slike prosjekter på fremstilt i boka Talking about God in Practice: Theological Action Research and Practical Theology (2010). De er kritiske til at teologien bare kommer inn som steg 3 i den pastorale sirkelen/syklusen (eller Don Brownings praksis-teori-praksis-modell, (Browing 1991)). Dette blir for statisk. I stedet er hele prosessen teologisk, men preget av ulike teologiske stemmer, hevder disse forfatterene. Jeg tenker også at både praksisfeltet, den kirkelig normative tradisjonen og den akademiske teologien på ulikt vis er preget av teologi. Jeg vil også hevde at forskeren er bærer av teologisk og epistemologisk normativitet.
Nicholas Healy driver ikke selv empirisk forskning, men leser etnografier og argumenterer for at slik innsikt er viktig for teologer som ikke bare vil gjenta ideelle forestillinger om kirka. I sitt paper brukte han den danske religionssosiologen Ole Riis og britiske Linda Woodheads teori om viktigheten av sosio-emosjonelle ”regimer” og hvordan slike følelsesregimer kan bidra til å gjøre noen til ”outliers”/utskudd i et menighetsfellesskap fordi de ikke passer inn i dette emosjonelle regimet. Han viste hvordan dette gjerne skjer sakte og i det stille, og at disse ofte blir sett på som ”mindre fromme”, ”frafalne”, ”lite troende” osv. Healys anliggende er imidlertid at vi trenger å lytte nettopp til disse stemmene. For meg som har brukt Woodheads og hennes tidligere kollega Paul Heelas teorier i mitt eget avhandlingsarbeid var det fascinerende å se Healys bruk av disse teoriene. Healy viser her også på en overbevisende måte hvordan en teolog som selv ikke forsker empirisk kan dra nytte av andres empiriske forskning, noe som også var ett av hans poeng i paperet.
Pete Wards presentasjon var et kapittel fra hans kommende bok The State of Belief der han bl.a. undersøker forholdet mellom det Cameron, Watkins og kolleger i den tidligere nevnte boka kaller espoused (verbalt uttrykt og forkynt i praksisfeltet) og operant theology (det som uttrykkes gjennom praksis og samhandling) i evangelikale og karismatiske menigheter. For meg gav hans beskrivelse av spriket mellom de innlærte teologiske frasene (for eksempel broillustrasjonen for å forklare evangeliet på en enkel måte, en modell som har vært fremtredende i mange evangelikale miljøer) og hvordan det kristne livet leves i mange evangelikale og karismatiske miljøer en overskridende gjenkjennelse, for å låne den norske religionssosiologen Pål Repstads uttrykk. Ward beskriver slike enkle evangeliseringsmodeller som ”a truncated gospel”, og jeg kunne ikke være mer enig. Han er imidlertid ikke harselerende. Jeg opplever at han uttrykker ”a critical appreciation” overfor dette miljøet (han brukte selv dette uttrykket om sin egen posisjon i boka Selling Worship). Og nettopp derfor er han spesielt egnet til å fremme denne (etter min mening velbegrunnede) kritikken. For den er skrevet av en som vil sitt eget forskningsfelt vel. Han spør hva som kan binde sammen det gapet som finnes mellom espoused og operant theology. Ettersom evangeliet dypest sett handler om en personlig relasjon til Gud, blir svaret for Ward contemplation, om å forbli i Kristus (dwelling, abiding).
Jennifer Kryszaks studie av St. Josefssøstrenes kniplingsarbeider som hjelp til å skape religiøse minner berørte meg også, ikke minst fordi denne ordenen har betydd mye for mange norske kristne, inkludert flere kirkeledere. Jeg tror ikke det er tilfeldig at åndelig veiledning i den ignatianske tradisjonen er utbredt i norsk kristenhet. Her har nettopp St. Josefssøstrenes tjeneste spilt en avgjørende rolle. Fordi jeg så dette så tydelig i mitt eget avhandlingsarbeid, var det ekstra spennende å høre mer om bakgrunnen for disse søstrene. Jeg er også opptatt av materielle artefakter, og hva de kan mediere av mening, og her merket jeg at jeg gjorde min egen fortolkning av St. Josefssøstrenes kniplingsarbeider. I følge den franske religionssosiologen Danièle Hervieu-Léger, kan religion forstås som å hekte seg på en kjede eller lenke av et kollektivt minne (religion as a chain of memory). Og jeg tenker at det kan være det som skjer når disse søstrene fortsetter å lage kniplinger. Da blir de også lenket på den tradisjonen og den visjonen som deres orden er en del av, og det de driver med får en langt dypere mening enn kun å lage kniplingsarbeider.
Jeg kunne skrevet mer om både Clare Watkins’, Annemie Dillens og bloggkollega Jonas Ideströms spennende bidrag, men lar det være med dette nå. Alt i alt tar jeg med meg mye å grunne på tilbake til mitt arbeid på Det teologiske menighetsfakultetet (MF) i Oslo og i Korsveibevegelsen. Konferansens bidrag og samtaler gav meg mye å fundere på både faglig og personlig, ikke minst i forhold til ukens tema her på bloggen og min egen posisjon i forhold til epistemologi og praktisk teologisk forskning.
(Tips: Nätverket Ecclesiology och Ethnography ger även ut en gratis tidskrift på nätet, Ecclesial Practices.)