Det internasjonale Ecclesiology & Ethnography (E&E)-nettverket består av forskere fra ulike disipliner, men med en interesse for empirisk forskning på teologi, kirke og kirkelig praksis. I et par antologier, Ward (red.) og Scharen (red.), som kom i 2012 argumenteres det for viktigheten av å forholde seg til ”the concrete church,” som Nicholas Healy uttrykker det, eller ”den virkelige kirke”, med Harald Hegstads ord. Dermed blir det delvis idealistiske kirkesynet til for eksempel Stanley Hauerwas (en ikke helt ukjent figur her på bloggen) delvis problematisert fordi det ikke tar hensyn til den komplekse empiriske virkelighet som vi må forholde oss til. Forskerne i E&E-nettverket har et ønske om å tjene kirka med sin forskning, og argumenterer for at det er viktig å søke å bedre forstå kirka slik vi empirisk erfarer den. Jeg deler i høyeste grad dette anliggendet. Arbeidet med min egen doktoravhandling – en empirisk studie av norske menighetspresters spiritualitet – bidro til å fordype og nyansere min forståelse både av spiritualitet mer generelt og pastoral spiritualitet spesielt. Jeg tror vi som teologer har mye å lære av å forske empirisk. Og samtidig består dette nettverket i overveiende grad av teologer som både har teologiske interesser, deltar i teologiske samtaler og bringer teologiske perspektiver inn i det empiriske forskningsfeltet. Det synes jeg er spennende og viktig.
Det kan imidlertid oppstå spenninger mellom en teologisk og samfunnsvitenskapelig (samhällsvetenskaplig) forståelse av empirisk forskning på kirkelig praksis. Av den grunn diskuteres ofte normativitet og epistemologi; både teologisk og forskningsmessig i dette nettverket. Årets Durhamkonferanse ble også avsluttet med et panel ledet av Paul Fiddes om nettopp dette temaet der teologene Pete Ward, Clare Watkins, etikeren Robert Song, sosiologen Matthew Guest og jeg selv (som er teolog) deltok i panelet. Watkins var opptatt av å ikke skille så sterkt mellom det samfunnsvitenskapelige og teologiske. Hun mener at vi som teologer kan bruke alle de redskaper som er tilgjengelige for oss. Guest snakket om å skjelne mellom ulike publikum og lesere. Til samfunnsvitere er det ikke så enkelt å snakke om Den hellige Ånds normativitet som noen ellers ville hevde. Mens de mer etablerte forskerne har større frimodighet på å hevde teologiens fortrinn fremfor samfunnsvitenskapene, er det mer kronglete for Ph.D-studenter som må forholde seg til samfunnsvitere i doktorgradskomitèene. Selv tenker jeg at vi som teologer som forsker på kirkelig praksis må gjøre et ordentlig samfunnsvitenskapelig (samhällsvetenskaplig) håndverk, at vi må være transparente i forhold til de metodiske og epistemologiske valg vi tar og at selvrefleksivitet dermed blir viktig. Leseren skal kunne følge våre valg. Videre opplever jeg at Clare Watkins, Helen Cameron og deres kolleger har et godt poeng i sin måte å forstå det teologiske i slike prosjekter på fremstilt i boka Talking about God in Practice: Theological Action Research and Practical Theology (2010). De er kritiske til at teologien bare kommer inn som steg 3 i den pastorale sirkelen/syklusen (eller Don Brownings praksis-teori-praksis-modell, (Browing 1991)). Dette blir for statisk. I stedet er hele prosessen teologisk, men preget av ulike teologiske stemmer, hevder disse forfatterene. Jeg tenker også at både praksisfeltet, den kirkelig normative tradisjonen og den akademiske teologien på ulikt vis er preget av teologi. Jeg vil også hevde at forskeren er bærer av teologisk og epistemologisk normativitet. Fortsätt läsa ”Konferensrapport – Ecclesiology & Ethnography”