Nedenfra-blikket: En feministisk läsning av Dietrich Bonhoeffer

Jeg var nylig i Berlin og besøkte for første gang Bonhoeffer Haus der den tyske teologen og motstandsmannen Dietrich hadde sin base hjemme hos foreldrene mot slutten av krigen. For en som har hatt stor glede av Bonhoeffers teologi og spiritualitet var det en sterk opplevelse å få være i hans arbeidsværelse, der deler av hans teologiske skrifter ble til, og der han faktisk befant seg den dagen han ble arrestert mistenkt for konspiratorisk virksomhet mot Hitler. Og samtidig har det også vært viktig for meg å møte litteratur og perspektiver som problematiserer at Bonhoeffer er en som bør etterfølges av alle og enhver.

Lisa E. Dahills bok Reading from the Underside of Selfhood (Dahill 2009) oppsummerer hennes studie av Bonhoeffers spiritualitet lest i lys av feministiske teorier om overgrepsutsattes psykologiske og åndelige utvikling. Hun benytter både den feministiske teorien til å kritisere deler av Bonhoeffers spiritualitet, men viser også hvordan hans bidrag har noe å tilføre en spiritualitet også for den som lever «on the underside of selfhood», som hun uttrykker det. Her er en kortversjon av en fortelling fra boka:

Shirley er en skarp, sjarmerende dame i sekstiårene. Hun er student på et sommerkurs om Dietrich Bonhoeffers teologi, der foreleseren fokuserer på hvordan Bonhoeffer understreket viktigheten av å gi seg selv for den andre, av å elske den andre i stedet for seg selv, av å elske sine fiender. Etter forelesningen går Shirley frem til foreleseren og sier: ”Dersom jeg hadde hørt denne teologien for tretti år siden, ville jeg vært død nå!” Shirley hadde levd med en ektefelle som mishandlet henne, og en kveld kom han full og rasende hjem og forsøkte å kvele henne. Shirley kan enda huske hvordan hun plutselig skjønte at han kom til å drepe henne om hun ikke gjorde motstand. Hun var oppdratt i et kristent konservativt hjem der hun hadde fått høre at hun skulle adlyde mannlige autoriteter, og i særdeleshet sin ektemann. I ettertid er hun glad for at ikke Bonhoeffers teologi lå lengst fremme i hodet der og da. For «Shirley valgte å ikke la fienden ‘gripe’ henne,» og mobiliserte i stedet alle sine krefter for å komme løs. Så løp hun for livet (Dahill 2009:1-2).

For meg ble Dahills studie en øyeåpner i forhold til viktigheten av kontekst når teologiske posisjoner og praksiser skal etableres, og ikke minst i forhold til forkynnelse for utsatte barn, unge og voksne. Dahill viser hvordan Bonhoeffers perspektiv var preget av hans tilhørighet til overklassen i Berlin og av hans egen identitet og kontekst som hvit, mannlig, begavet akademiker. Han befant seg altså i en patriarkalsk og privilegert kontekst, noe han selv trolig ikke var særlig bevisst på. Han strevde med hovmod og et ego som hadde fått mer enn nok næring. Han trengte å øve seg på å gi seg selv for den andre. Men hva skjer når en slik teologi og spiritualitet blir generalisert til å gjelde for alle?

 I sin lesning av Bonhoeffer bytter Dahill om hans begrep ’self’ (selv) og ’other’. Hun argumenterer på en overbevisende måte for at når det for en person som Bonhoeffer i sin privilegerte posisjon kunne være livgivende å øve seg på ”å gi seg selv for den andre”, å dempe sitt ego, så ville det for en person som lever ”på undersiden av selvet” være tilsvarende livgivende å anerkjenne og ivareta seg selv. Dahill utfolder dette ved bruk av begrepene selvbevissthet, selvforsvar og selv-investering. Dette er tre områder hvor feministisk teori og Bonhoeffers spiritualitet om selvet kan fordype hverandre i et fruktbart møte.

I likhet med mye av den kristne tradisjonen var selvet og egoet for ham noe som i første rekke skulle tilbakevises og bekjempes, ikke investeres i. Og samtidig blir også Bonhoeffer mer vàr sin egen sårbarhet når nettet begynner å snøre seg til rundt ham og den konspirasjonen han var en del av. I 1941 skriver Bonhoeffer om ”uselvisk kjærlighet til seg selv” («selfless self-love») til Eberhard Bethge, som han fryktet var i ferd med å kollapse på grunn av det formidable presset:

Also, he and Eberhard as conspiracy members were now no longer located among the privileged, but among the threatened and marginalized – a shift in perspective that may well have allowed him to recognize the subversive importance of claiming self-care more explicitly. This move to the underside, what he names in 1942 the incomparable … view from below is one he comes to cherish, and it transforms his thinking in crucial ways”(Dahill 2005:261, utheving min).

Videre var han og Eberhard som konspirasjonsmedlemmer nå ikke lenger plassert blant de privilegerte, men blant de truede og marginaliserte – en perspektivendring som meget vel kan ha tillatt ham å gjenkjenne den omveltende viktigheten av å eksplisitt hevde ivaretakelse av selvet. Denne bevegelsen mot undersiden, som han i 1942 kaller det ‘usammenlignbare … blikket nedenfra’ er et han kommer til å hegne om, og det omformer hans tankegang på avgjørende måter (oversettelse og utheving min).

Dahill påpeker her at det neppe er noen tilfeldighet at Bonhoeffer først mot slutten av sitt liv, når hans deltakelse i motstandsbevegelsen mot Hitler førte til et ubeskrivelig press for alle involverte, for første gang begynte å tale positivt om ”kjærlighet til seg selv” («self-love»). Her ser vi glimt av dette nedenfra-blikket.

 

Dahill, Lisa E. ”Reading from the Underside of Selfhood.” In Minding the Spirit, edited by M. S. and Dreyer Burrows, E. A. , 249-66. Baltimore, MA: Johns Hopkins University Press, 2005.

———. Reading from the Underside of Selfhood: Bonhoeffer and Spiritual Formation. Eugene, Or.: Pickwick Publications, 2009.

 

1 thought on “Nedenfra-blikket: En feministisk läsning av Dietrich Bonhoeffer

  1. Vi leser alle historien med briller med forskjellig styrke og farge.
    Jeg tror en bevisstgjøring av disse er viktig. Og gjøre forsøk på å finne ut hvordan det er min egen mening som kommer frem, mer enn det man faktisk ser.
    Etter å ha gitt meg Bonhoeffer i vold på tampen av et presteliv der han stort sett har vært nærværende gjennom sporadisk kjennskap til hans bok om Etterfølgelse og gjennom kraftsatsen ”Den billige nåde” har jeg nå lest såpass mye av ham at jeg spontant reagerer på Kaufmanns artikkel.
    Med en slik psykologisering kan man få mange merkelige meninger ut av de fleste. Så langt jeg har erfart Bonhoeffers teologi og pastorale råd gjorde han tydelige og reflekterte grep for å komme til rette med ”selvets overside”: gjennom bortimot obligatoriske skriftemål, gjennom sitt diakonale arbeid i sin tjeneste i Barcelona og blant oppløpne konfirmanter i Berlin, gjennom identifikasjon med de fargede menighetene i USA, gjennom sitt arbeid mot den kollektive rasemessige ”overside” under naziregimet.
    Jeg er nok spørrende til å desavuere en manns meninger ut fra hans antatte sosiale posisjon og priviligerte liv.
    Og overhode undrende til om ”self-love” er et tilstrekkelig fruktbart kriterium for telogisk analyse

Kommentera