Georgia Harkness: En fornyet evangelikal liberaler

Jeg vil tro at det ikke er så mange av dere som leser denne bloggen som kjenner til Georgia Harkness (1891-1974). Likevel har kanskje noen sett navnet hennes i forbifarten i forbindelse med en salme. Hun er nemlig kvinnen bak sangen ”Rop det ut med hjertets jubel” («Tell it, tell it out with gladness»). Georgia Harkness er en kvinne som har satt spor selv om de ikke er så tydelige for mange av oss som de kunne ha vært. Kanskje er hun en av de mest neglisjerte og glemte teologene fra det forrige århundre. Hun var også en kvinnelig pionèer og tidlig feminist i amerikansk teologi. Blant annet var hun den første kvinne som fikk undervise teologi på seminary/universitets-nivå, og hun var en av forkjemperne for ordinasjon av kvinner i metodistkirka. Intellektuelt var hun brilliant og skarp, og hun forholdt seg til stjerneteologene i sin samtid (Reinhold Niebuhr, Emil Brunner, Karl Barth, Paul Tillich). Blant annet utfordret hun Karl Barths forståelse av kvinnelig underordning på Kirkenes Verdensråd i 1948, noe som ikke ble så godt mottatt … Og samtidig var det viktig for henne å skrive slik at vanlige folk forstod.

Hennes spiritualitet var både dypt rotfestet i kampen for sosial rettferdighet samtidig som hun var opptatt av mystikk og bønn. Hun kjempet mot rasisme, atomvåpen (ja, hun var en overbevist pasifist), økonomisk urettferdighet og diskriminering av alle slag, hun hevdet at kjærlighetsforhold mellom likekjønnede ville bli godtatt i fremtiden og hun satte immigrasjonstematikk på kartet allerede lenge før vi i Europa opplevde noen flyktningestrøm som den vi har sett begynnelsen på i 2015. Hun var sterkt engasjert i borgerrettsbevegelsen og hadde mye korrespondanse med ledere som Martin Luther King Jr. og Howard Thurman. Georgia ønsket også å vise «American liberal protestantism» (som på noen måte kan sammenlignes med de teologisk liberale i Norden og forkjemperne for folkekirkens åpenhet) skattene i mystikken og i et fordypet bønneliv. Hun nevner blant annet tre faktorer som kan ha bidratt til manglende engasjement i bønn i disse kirkelige sammenhengene: 1) En åpen skepsis til bønn som noe mer enn en psykologisk prosess, 2) en naiv forståelse av bønn der bønn nærmest blir magi, 3) Manglende veiledning eller undervisning om hvordan man kan be. «There is nothing heard more often in churches than that one ought to pray; there is nothing in which instruction is more rarely given» (Harkness: Prayer and the Common Life, 17). Forut for sin tid påpekte hun at bønn og handling, kontemplasjon og kamp for sosial rettferdighet hører sammen.

Men dermed passet hun på ingen måte inn i de eksisterende kategoriene som fantes i amerikansk kirkeliv på den tida, og det kan ha bidratt til hennes opplevelse av sosialt og kirkelig utenforskap. Selv ble jeg overrasket da jeg hørte om henne for første gang i et foredrag for et par år siden og samtidig oppdaget at det er hun som har skrevet den kjente misjonssalmen ”Rop det ut med hjertets jubel,” som for meg hører hjemme i en annen kontekst enn i liberalteologiens vugge. (Snarere på de norske bedehusene blant det mer konservative misjonsfolket og i frikirkeligheten). Kanskje er det nok et tegn på at Georgia sprengte kategoriene og vanskelig lot seg plassere i bås. Hun kalte for eksempel seg selv ”en fornyet evangelikal liberaler”.

Georgia opplevde både diskriminering og forbigåelse i jobbsammenheng (trolig fordi hun var kvinne), sosial ensomhet og sviktende helse i perioder. En av hennes kolleger sa at å prate med henne kunne oppleves som å snakke med noen som konstant hadde tannverk, som å samtale med noen i konstant smerte. Når vi leser hennes beskrivelser av sin situasjon i dag, er det mange likhetstrekk med alvorlig depresjon. Hun opplevde et personlig mørke som hun sammenlignet med Johannes av Korsets ”Dark night of the soul”, og for henne ble den mystiske litteraturen en kilde for egen tro og spiritualitet. En sommer da hun sliten kom hjem til foreldrenes hus for å prøve å finne ro og hvile, gikk hun en kveld en tur fordi hun som vanlig ikke fikk sove. Den kvelden opplevde hun Guds helende kraft i naturen i kveldens stille skjønnhet. Kanskje som lyden av en skjør stillhet, som profeten Elia fikk erfare. Diktet God’s Clarion kom til henne den kvelden. Det slutter slik:

In the hush of the evening a clarion I hear
To rest and to work again – God’s chanticleer –
And in the cool quiet I answer, “I can!”

(Fra Harkness: Grace Abounding, 53-54)

Kommentera