Att stå emot ondskan

Life arising from death and destruction is Earth’s song of hope and God’s song of love (s.xvii)

Slik begynner Cynthia Moe-Lobedas bok Resisting Structural Evil: Love as Ecological-Economic Vocation. Å lese den har for meg vært en øyenåpner. For selv om hun skriver om store og kompliserte globale strukturer og søker å gi et teologisk perspektiv på dette, handler det dypest sett om hvordan vi kjøper våre klær og vår mat og hvordan vi forvalter de ressurser som er oss betrodd både som enkeltpersoner, kirke, lokalsamfunn og som samfunn i en global kontekst.

Cynthia Moe-Lobeda er en internasjonalt anerkjent kristen etiker og luthersk teolog, og den foreliggende boka er på mange vis en oppfølger til Healing a Broken World: Globalization and God som kom i 2002. Gjennom Resisting Structural Evil demonstrer hun hvordan vår vestlige livsstil utgjør en trussel for verdens mindre privilegerte og for jorda. Hun kaller vår ofte ubevisste deltakelse i utbytting av fattige og naturen for strukturell ondskap. På treffende vis beskriver hun vår situasjon som overforbrukere:

This land is replete with profoundly caring human beings, motivated not only by self-interest but also by infinite wellsprings of compassions and by desire for justice and goodness. And yet everyday life, a “good life” in the United Stated [og vi kunne tilføyd Norge eller Sverige], entails consumption, production, and acquisition patterns that threaten Earth’s capacity to sustain life as we know it, and exploit vast numbers of people worldwide, some even unto death (s.3).

For selv om vi altså ikke mener å skade noen eller noe, eller kunne forestille oss å slå ned noen på gata, holde noen fanget i en luguber fabrikk eller true folk på liv og helse, så utgjør faktisk vår livsstil en trussel for mange mennesker gjennom klimaendringer eller som slaver i gruver, plantasjer eller fabrikker. Måten vi lever på fratar dem jorda deres, forgifter vannet deres og ødelegger livsgrunnlaget deres. Moe-Lobeda kaller dette ”uncreating”; vi gjør det motsatte av creating, av å skape. Hun kaller oss til å omvende oss fra strukturell ondskap, ja, fra strukturell synd. Samtidig påpeker hun viktigheten av å ikke stoppe med det, for da kan vi lett la oss overvelde og kjenne på avmaktsfølelse.

I have experienced that paradoxical and life-saving hope. In my time of youthful despair about systemic injustice, I needed to talk with a person who recognized the horror of structural sin and yet maintained hope and a sense of deep joy. The late Jon Nelson, proved to be that person. After hearing my desperation, he responded with words that flooded my being with hope: ”I have hope and joy,” he calmly expressed, ”because in all of my struggles for justice and peace, I know the end of the story.” By this he meant the promise that, regardless of compelling indications otherwise, all forms of death and destruction that humankind and this earth may experience are overcome by resurrection (s.153-154).

I stedet argumenterer Moe-Lobeda for at disse urettferdige strukturene er menneskeskapte, og at det da også er mulig for mennesker å endre på dem. Hennes budskap er at vi må erkjenne «det som er», deretter oppfordres vi til å se «hva som kan bli», og at «det som kan bli faktisk allerede nå er i ferd med å bli til» Dette kaller Moe-Lobeda for en «critical mystical vision», en kritisk-mystisk visjon. Samtidig betoner hun at dette er en del av vårt kall til å elske vår neste som oss selv. Nestekjærlighet er «rettferdighetssøkende kjærlighet», og det er, i følge henne, det motsatte av strukturell synd og ondskap.

Kommentera